Konsekvensen av at staten og kommunene opererer på alle samfunnsområder, slik Ap, SV og Sp  «brenner for», er naturlig nok at staten og kommunene blir ansett for å være ansvarlig for alle samfunnsproblemer. Slik blir det ubegrenset hvilke krav som kan rettferdiggjøres overfor det offentlige. At det omfattende offentlige ansvaret også gir behov for et høyt skattenivå, som svekker familienes mulighet til å løse egne problemer gjennom egen økonomi, skaper i seg selv behov for at det offentlige ansvaret i neste omgang utvides. Og samtidig: Jo mer vi definerer inn i offentlig sektor, jo vanskeligere blir det å forbeholde ressurser til dem som kanskje trenger offentlig bistand mest, men som ikke er i stand til å rope høyest.

Det alvorligste dilemmaet er imidlertid ikke at den altomfattende stat og kommune over tid ikke er økonomisk bærekraftig. Mer bekymringsfullt er det at overdrevne velferdsambisjoner ikke er etisk bærekraftige. Mens velferdsstaten er tuftet på verdier som «gjør din plikt, krev din rett» eller «yt etter evne, motta etter behov», har dens egen utbredelse bidratt til at forpliktelsene og ansvaret er blitt borte, og bare rettighetene står igjen. Når stat og kommune definerer bort det personlige ansvaret, får den personlig ansvarsfraskrivelse i retur. Men dermed svikter også et av de viktigste fundamentene for et fungerende samfunn.

Et annet kjennetegn ved den norske velferdsstaten og de norske kommunene er at de under det rødgrønne styret i økende grad tillegges eneansvaret for viktige velferdsoppgaver, for eksempel innen skole, helsevesen og eldreomsorg. I mangel av korrektiver er imidlertid monopoler ingen gode garantister verken for effektiv ressursbruk eller kvalitet, hvilket også viser seg gjennom lange helsekøer, kritikk av uverdige forhold i eldreomsorgen og stadig flere foreldre som sender barna til private skoler. Tilhengere av dagens velferdsstat forsøker å «løse» problemet ved å bekjempe private alternativer.

Det er viktige grunner til at offentlige tilbud ikke oppfattes som gode nok. Den som fremstiller et gode, er nemlig sjelden den rette til å vurdere om godet holder mål. Står det offentlige selv som leverandør av sine egne tjenester, blir det som oftest produsentinteressene som vinner, og kvalitet og tilgjengelighet som blir skadelidende.

Innvendingene mot å overlate driftsansvar til private, er frykt for at det kan gå ut over brukerne. Men ville norske politikere tolerert at eldre på sykehjem ble lagt for kvelden klokken 16, dersom sykehjemmene hadde vært private, men kvalitetsmessig underlagt kontroll av en uavhengig offentlig instans? Er det ikke utelukkende fordi sykehjemmene drives av kommunene at vi tolererer at budsjetthensyn fører til umenneskelige forhold?

Reklamer