Norge er et land som i stor grad er skapt av en bærekraftig, mangfoldig og balansert bruk av naturressursene. 

Kommunene utgjør selve grunnmuren i det lokale folkestyret, og kommunene representerer både tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkingen. I Norge har eiendomsretten gjennom historien stått sterkt, og dette har sammen med god lokal forvaltning gitt positiv bruk av naturen og rom for regional utvikling.

Vi opplever i økende grad at avgjørelser knyttet til vern og arealutnyttelse oppfattes som et konfliktområde mellom lokale og sentrale myndigheter. Riksrevisjonen har også avdekket at en stor andel areal, vernet etter naturvernloven, har fått resusert sin verneverdi, etter at ”eiernes bruk er blitt stengt ute” og arealene ikke lenger skjøttes. Mye av det vi i dag regner som ”verneverdier”, er blitt til nettopp fordi områdene brukes av eiere og lokalsamfunn. Forvaltning av naturressurser og naturområder har derfor ikke funnet sin form i Norge. Jeg mener det vil være et en sentral suksessfaktor at beslutningsmakt flyttes nedover i systemet nærmere lokalbefolkningen til folkevalgte politikere lokalt, men jeg mener også at det er viktig at makt flyttes tilbake til eierne.

Reklamer